Jaran, Geir og jeg er på biltur langs kysten ned til Plettenburg Bay.
Flyr tilbake til Durban på onsdag, så i løpet av uken skal det blir et innlegg om jula.
Lover!
Håper dere har hatt en herlig jul, jeg har det helt topp!
Kos :)
mandag 27. desember 2010
søndag 19. desember 2010
Gravstøtteavdekking
Ja, du leste riktig. Jeg har vært på en gravstøtteavdekking. Du lurer kanskje på hva det er? Det ligger forsåvidt i ordet, det er en sammenkomst hvor man feirer at det er kommet en gravstøtte på graven. Det er en tradisjonell feiring og en markering at sørgetiden er over.
Det var faren til en elev (Paul danselæreren min, jf innlegget hips don't lie) sin gravsten som ble avdekket. Det er faktisk 7 år siden han døde, og siden hans død har de spart opp penger til å kjøpe en gravstein. Begravelser er stor butikk her nede i Sør-Afrika. Det bor mange mennesker her, og det er høy dødlighet i relativt ung alder. Ikke for det, Pauls farmor var der, hun er 92 år og har akkurat begynt å gå med stokk. En sprek gammel dame! I hvertfall, gravstein er dyrt her som hjemme i Norge, og her er ikke gravsteinene små og forsiktige. Tvert i mot. Den som ble avdekket i går bestod av flere deler, med flere skrift typer og hilsner til den døde. Når det først skal være en gravstein, skal det være ordentlig!
Hele sermonien startet kl 06.30. Jeg var desverre litt sen, så jeg kom kl 07.00 og da var gudstjenesten i gang(det vil si, jeg tror det var en gudstjeneste, for han som pratet holdt en bibel i hånden og bandet spillte salmer.). Jeg satt meg forsiktig ned på en stol og lyttet til mannen som snakket Tswana. Jeg har hatt et lite kurs med Paul i Tswana, så jeg plukket opp et ord her og der, men det er langt i fra nok til at jeg kan få en sammenheng.
Det første som skjer etter jeg har satt meg, er at en liten gutt på rundt 1,5 år kommer bort og ser på meg. Jeg var helt tydelig den første hvite personen han hadde sett, og han var facinert. Jeg smiler, og da smilte han det vakreste barnesmilet tilbake. Jeg følte meg godkjent. Senere på dagen lekte vi litt sammen med hårstrikket mitt. Et nydelig lite barn.
Etter "gudstjenesten" marsjerte (vi gikk i en saueflokk) etter bandet (som forøvrig var fra Field Band) bort til gravsteinen hvor gudstjenesten fortsatte. Ord jeg klarte å plukke opp var: lykke, kjærlighet, hjerte, takk, søster, bror, sønn, datter og kone. Fortsatt ingen samenheng, men jeg synes det er morro og kjenne igjen ord.
Jeg hadde også klart å kle meg ordentlig. Jeg var så redd for å skille meg veldig ut, og for å være ærlig jobbet jeg veldig med å ikke se veldig rik ut. Og jeg tror jeg klarte meg ganske så bra :) Kleskoden var som følger:
Kjole som rekker under kneet, men som ikke er for lang. Kjolen kan være i alle farger untatt svart. Hvit er upraktisk for det blir fort skittent, så hva som helst er egentlig ikke hva som helst.
Skuldrene og hode måtte også dekkes til.
Nå burde jeg virkelig hatt et bilde av meg, for hatten jeg kjøpte var virkelig stygg, men å dra frem kameraet mitt føltes litt unaturlig, og da jeg stod opp kl 0400 for å rekke sermonien var jeg ikke helt i bilde modus
I hvertfall, når vi var ferdig med sermonien rundt gravsteinen og alle som ville tale hadde talt, gikk vi tilbake til huset. Her ble det servert tradisjonell mat. Jeg ville prøve alt, og det var tydeligvis var kjempe morsomt og sjarmerende for damene som serverte maten. Jeg tok litt av alt, men man skulle visst ikke blande alt. Ja,ja , jeg er norsk, det gikk bra. Maten var forresten himmelsk, dog kjøtt og bap (som er som en veldig tykk semulegrynsgrøt, bare tørr og laget av mais), noe korn greier, og grønnsaker + kake, var litt i tyngste laget for å være frokost.
Utover dagen kom også alkoholen frem, mens bandet spilte deilig (dog litt sur) bakgrunnsmusikk. Nå ble det hele en helt annen type fest. Mange av gjestene skiftet og hatter og sjal ble tatt av. Sikkelig deilig for det var minst 35 grader i skyggen, og det ble bare varmere for klokken nærmet seg 12. Jeg kjørte, så det ble brus på meg, som i en slik varme er ganske så avkjølende. Det skal også sies proporsjonalt med mengden alkohol konsumert, fikk jeg ekteskaps invitasjoner av gamle menn. Den yngste var først ute mens vi spiste. Han ville betale mamma og pappa (kalles lebola) for at jeg kunne gifte meg med han og bo i Sør-Afrika resten av livet. Han var sikkert 45 år gammel og allerede gift. Eldste mann, var den mest pågående. Han var rundt 70-75 år og hadde ingen tenner igjen. Herlig sant? ;) Jeg takket alltid høflig nei, selvom jeg egentlig ikke tror at de godtok det helt, så måtte de jeg tilslutt innse at jeg ikke kom til å gifte meg med de. 4 slike invitasjoner hadde jeg i løpet av kvelden. Så jeg var riktig så populær. Det ble vel ganske tydelig at det ikke kommer mange hvite mennesker inn i området hvor Paul bor.
Da klokken ble fire, fikk jeg beskjed om å gå hjem, for Paul ville ikke at jeg skulle kjøre i mørket. Jeg respekterte det og dro hjem selvom jeg endelig var begynt å bli varm i trøya. Håper virkelig jeg kommer tilbake, for det var en kjempe hyggelig dag. Og alle var så åpne og hyggelige. Det føltes nesten som å være hjemme.
Slik er forresten Sør-Afrikanere, veldig åpne og gjestfrie. Så Mari, når du kommer, skal jeg invitere oss hjem til noen ;) :)
Juleklemmer fra Johannesburg!
Det var faren til en elev (Paul danselæreren min, jf innlegget hips don't lie) sin gravsten som ble avdekket. Det er faktisk 7 år siden han døde, og siden hans død har de spart opp penger til å kjøpe en gravstein. Begravelser er stor butikk her nede i Sør-Afrika. Det bor mange mennesker her, og det er høy dødlighet i relativt ung alder. Ikke for det, Pauls farmor var der, hun er 92 år og har akkurat begynt å gå med stokk. En sprek gammel dame! I hvertfall, gravstein er dyrt her som hjemme i Norge, og her er ikke gravsteinene små og forsiktige. Tvert i mot. Den som ble avdekket i går bestod av flere deler, med flere skrift typer og hilsner til den døde. Når det først skal være en gravstein, skal det være ordentlig!
Hele sermonien startet kl 06.30. Jeg var desverre litt sen, så jeg kom kl 07.00 og da var gudstjenesten i gang(det vil si, jeg tror det var en gudstjeneste, for han som pratet holdt en bibel i hånden og bandet spillte salmer.). Jeg satt meg forsiktig ned på en stol og lyttet til mannen som snakket Tswana. Jeg har hatt et lite kurs med Paul i Tswana, så jeg plukket opp et ord her og der, men det er langt i fra nok til at jeg kan få en sammenheng.
Det første som skjer etter jeg har satt meg, er at en liten gutt på rundt 1,5 år kommer bort og ser på meg. Jeg var helt tydelig den første hvite personen han hadde sett, og han var facinert. Jeg smiler, og da smilte han det vakreste barnesmilet tilbake. Jeg følte meg godkjent. Senere på dagen lekte vi litt sammen med hårstrikket mitt. Et nydelig lite barn.
Etter "gudstjenesten" marsjerte (vi gikk i en saueflokk) etter bandet (som forøvrig var fra Field Band) bort til gravsteinen hvor gudstjenesten fortsatte. Ord jeg klarte å plukke opp var: lykke, kjærlighet, hjerte, takk, søster, bror, sønn, datter og kone. Fortsatt ingen samenheng, men jeg synes det er morro og kjenne igjen ord.
Jeg hadde også klart å kle meg ordentlig. Jeg var så redd for å skille meg veldig ut, og for å være ærlig jobbet jeg veldig med å ikke se veldig rik ut. Og jeg tror jeg klarte meg ganske så bra :) Kleskoden var som følger:
Kjole som rekker under kneet, men som ikke er for lang. Kjolen kan være i alle farger untatt svart. Hvit er upraktisk for det blir fort skittent, så hva som helst er egentlig ikke hva som helst.
Skuldrene og hode måtte også dekkes til.
Nå burde jeg virkelig hatt et bilde av meg, for hatten jeg kjøpte var virkelig stygg, men å dra frem kameraet mitt føltes litt unaturlig, og da jeg stod opp kl 0400 for å rekke sermonien var jeg ikke helt i bilde modus
I hvertfall, når vi var ferdig med sermonien rundt gravsteinen og alle som ville tale hadde talt, gikk vi tilbake til huset. Her ble det servert tradisjonell mat. Jeg ville prøve alt, og det var tydeligvis var kjempe morsomt og sjarmerende for damene som serverte maten. Jeg tok litt av alt, men man skulle visst ikke blande alt. Ja,ja , jeg er norsk, det gikk bra. Maten var forresten himmelsk, dog kjøtt og bap (som er som en veldig tykk semulegrynsgrøt, bare tørr og laget av mais), noe korn greier, og grønnsaker + kake, var litt i tyngste laget for å være frokost.
Utover dagen kom også alkoholen frem, mens bandet spilte deilig (dog litt sur) bakgrunnsmusikk. Nå ble det hele en helt annen type fest. Mange av gjestene skiftet og hatter og sjal ble tatt av. Sikkelig deilig for det var minst 35 grader i skyggen, og det ble bare varmere for klokken nærmet seg 12. Jeg kjørte, så det ble brus på meg, som i en slik varme er ganske så avkjølende. Det skal også sies proporsjonalt med mengden alkohol konsumert, fikk jeg ekteskaps invitasjoner av gamle menn. Den yngste var først ute mens vi spiste. Han ville betale mamma og pappa (kalles lebola) for at jeg kunne gifte meg med han og bo i Sør-Afrika resten av livet. Han var sikkert 45 år gammel og allerede gift. Eldste mann, var den mest pågående. Han var rundt 70-75 år og hadde ingen tenner igjen. Herlig sant? ;) Jeg takket alltid høflig nei, selvom jeg egentlig ikke tror at de godtok det helt, så måtte de jeg tilslutt innse at jeg ikke kom til å gifte meg med de. 4 slike invitasjoner hadde jeg i løpet av kvelden. Så jeg var riktig så populær. Det ble vel ganske tydelig at det ikke kommer mange hvite mennesker inn i området hvor Paul bor.
Da klokken ble fire, fikk jeg beskjed om å gå hjem, for Paul ville ikke at jeg skulle kjøre i mørket. Jeg respekterte det og dro hjem selvom jeg endelig var begynt å bli varm i trøya. Håper virkelig jeg kommer tilbake, for det var en kjempe hyggelig dag. Og alle var så åpne og hyggelige. Det føltes nesten som å være hjemme.
Slik er forresten Sør-Afrikanere, veldig åpne og gjestfrie. Så Mari, når du kommer, skal jeg invitere oss hjem til noen ;) :)
Juleklemmer fra Johannesburg!
onsdag 15. desember 2010
Feriemodus
Ferien er i gang og det er har nesten gått to uker allerde! Tiden går ufattelig fort når man har ferie.
Disse to ukene har vært en blanding av arbeid og avslapping.
Fra mandag til torsdag i forrige uke jobbet jeg og Eirin som instruktører for South Africa national youth symphony orchestra. Det var veldig morro, men veldig uorganisert. Her er det snakk om at det kommer 120 ungdommer som skal bo 2 uker i Durban og så har de ikke tenk på catering for eksempel. Timeplanen ble konstant endret på så ingen viste hva som skulle skje. Men folk hadde godt humør og jeg møtte mange nye koselig mennesker. Det betyr at jeg har flere å besøke når jeg reiser rundt dette landet enn Field Band ungdom. Det er i grunnen litt deilig.
Etter vårt herlige opphold i Durban (hvor vi begge flettet håret i en skummel bakgate) dro vi hjem til kjære Eshowe. Her møtte Lars-André og Jaran oss med herlig pizza. Helgen tilbrakte vi i Ehowe, og søndag toppet vi det hele ved at vi pyntet juketreet jeg kjøpte (mot Jarans vilje) på lørdagen. Et herlig lite plastikk tre som er vakkert på god avstand. Det er kanskje noe i Jarans utsagn om at et tre som er laget av plast ikke er et tre, men juletre ble det. (se bildet)
Mandag sendte vi vår kjære Lars-André hjem til gamlelandet, men før han fikk sakt hade hadde vi et stopp på Ushaka marin world. Det var badeland og akvarium i samme område. Tiden gikk fort og vi hadde det knall gøy. Litt rart og sende Lars hjem etterpå, for han skulle til Norge som akkurat nå virker veldig langt vekk og ekstremt eksotisk. På kvelden, dro vi som er igjen, (Eirin, Jaran og jeg) på konsert med ungdomssymfoniorkesteret og hørte blant annet Mahlers 5 symphoni. Vakkert var det, og jeg er ganske så stolt av trumpetene.
På fredag bærer det av sted til Johannesburg for min del. Eirins kjæreste kommer på søndag så da reiser de til Cape Town.
Jeg håper alt står bra til der hjemme. Lars rapporterer om snø og kulde, akkurat slik det skal være ;) :)
Store klemmer fra Eshowe
Disse to ukene har vært en blanding av arbeid og avslapping.
Fra mandag til torsdag i forrige uke jobbet jeg og Eirin som instruktører for South Africa national youth symphony orchestra. Det var veldig morro, men veldig uorganisert. Her er det snakk om at det kommer 120 ungdommer som skal bo 2 uker i Durban og så har de ikke tenk på catering for eksempel. Timeplanen ble konstant endret på så ingen viste hva som skulle skje. Men folk hadde godt humør og jeg møtte mange nye koselig mennesker. Det betyr at jeg har flere å besøke når jeg reiser rundt dette landet enn Field Band ungdom. Det er i grunnen litt deilig.
Etter vårt herlige opphold i Durban (hvor vi begge flettet håret i en skummel bakgate) dro vi hjem til kjære Eshowe. Her møtte Lars-André og Jaran oss med herlig pizza. Helgen tilbrakte vi i Ehowe, og søndag toppet vi det hele ved at vi pyntet juketreet jeg kjøpte (mot Jarans vilje) på lørdagen. Et herlig lite plastikk tre som er vakkert på god avstand. Det er kanskje noe i Jarans utsagn om at et tre som er laget av plast ikke er et tre, men juletre ble det. (se bildet)
Mandag sendte vi vår kjære Lars-André hjem til gamlelandet, men før han fikk sakt hade hadde vi et stopp på Ushaka marin world. Det var badeland og akvarium i samme område. Tiden gikk fort og vi hadde det knall gøy. Litt rart og sende Lars hjem etterpå, for han skulle til Norge som akkurat nå virker veldig langt vekk og ekstremt eksotisk. På kvelden, dro vi som er igjen, (Eirin, Jaran og jeg) på konsert med ungdomssymfoniorkesteret og hørte blant annet Mahlers 5 symphoni. Vakkert var det, og jeg er ganske så stolt av trumpetene.
I dag skal vi egentlig hjelpe Zulu fadder med gaveutdeling, men det er ser ikke ut som det blir noe. I kveld er vi invitert på braai til noen som vi ikke kjenner, men de kjenner oss, så da stiller vi opp med kjøtt og drikke og lager litt liv.
På fredag bærer det av sted til Johannesburg for min del. Eirins kjæreste kommer på søndag så da reiser de til Cape Town.
Jeg håper alt står bra til der hjemme. Lars rapporterer om snø og kulde, akkurat slik det skal være ;) :)
Store klemmer fra Eshowe
Abonner på:
Innlegg (Atom)